Facebook, serienett og de greian der

I hine hårde dage laget jeg en nettside om norsk selfangst. Positiv side om norsk selfangst. Dette var på den glade siden av nittitallet, hvor antallet nettsider på verdensbasis var færre enn hva en enkelt president klarer twitre i løpet av et år.

Excite, Yahoo, Alta Vista og Lycos var de store nettstedene man måtte innom for å finne frem, og var siden din først indeksert med noenlunde oppegående innhold flyttet det mye trafikk til serverne fra hele verden. Dette var, så vidt jeg erfarte, i forkant av at nett-trollene flyttet ut av Usenett, så e-postene jeg fikk av selfangststopp-aktivister var fåtallige men artige å lese. I enkelte tilfeller førte mine svar også til sterke beklagelser fra mottakeren av e-postene av typen «beklager, men min tolv år gamle datter fant siden din, og ble så engasjert at hun sendte e-post fra min konto, vi er ferske på dette, men jeg har snakket med henne og det skal ikke skje igjen».
Anyways: hadde man et budskap på den tiden OG klarte lage nettsider som var små og effektive nok (jeg er fortsatt lite imponert over nettsider som bruker mer enn 23 kB for å fortelle meg noe) fikk man oppmerksomhet og en følelse av å nå ut til de gemene horder.

Noen år senere, da noen etterhvert hadde begynt lønne meg for å drive ordgyteri på Interwebben, dukket Google opp som det eneste rette på søkemotorfronten. Verden så seg aldri tilbake.
I noen måneder hadde vi konkurranse på kontoret om hvem som fikk nettsidene sine som eneste søketreff ved bruk av kun to helt alminnelige norske ord. Verden føltes fortsatt som den enorme lekeplassen Tommy og Tigern reiser ut i på akebrettet sitt i Wattersons siste stripe.

Det ble natt, og det ble morgen neste dag.

I dag har jeg for lengst mistet oversikten over hvor mange e-postadresser jeg har tatt i bruk til ting jeg fortsatt opplever å være viktige. Jeg har tatt i bruk facebook, instagram, twitter og snapchat, og har femti bokmerker på telefonen som jeg føler jeg må innom hver dag for sikkerhets skyld.
Antallet nettsider jeg kan fylle med innhold har vokst selv om jeg nå er tilbake til at jeg gjør det uten betaling, men hva har jeg egentlig å si?
– og ikke minst: Hvem forteller jeg historier til?

Med seriX er målet vårt å nå ut til dem som ikke er spesielt interessert i tegneserier fra før, samt dem som er nysgjerrig på dem. Vi driver frivillig, og utgiftene vi har trekker vi av egen lomme om det er privat, eller  av støtte fra det offentlige kulturnorge dersom det er snakk om reise/opphold/honorar for dem som ikke er med i seriX. Selv føler vi, selvsagt, at vi gjør en viktig jobb. Oss imellom har vi relevant erfaring, stort kontaktnett på flere flater og et engasjement for saken som fører oss fremover. Der vi opplever at det skorter er på å nå ut til dem vi ønsker engasjere. Barn, ungdom og voksne.

Jeg vet, etter å ha lest statistikken for nettsiden her, at jeg skriver for tomme stoler og blinde vinduer. På facebook har seriX et knippe tilhengere som mottar informasjon fra oss, og dersom vi sprer oss via serienett sin facebook-tilstedeværelse er det mer enn tusen mennesker som har mulighet til å lese det. Men da snakker vi fortsatt til menigheten. Til dem som aktivt har latt tegneserier bli en del av hva man velger få informasjon om. Vi når ikke dem som har gitt opp det rosa plastpakkede magasinhelvetet som har tatt over plassen for nøkterne tegneseriehyller på nærmeste Remabutikk.

ɿɘmmɒʞoʞʞƎ | Ekkokammer i full effekt.

Hvor er målgruppen vår? Kan vi nå dem ved å kjøpe oss annonseplass på Youtube? Er det ved å ha en akademisk tilnærming til den niende kunstart? Analysere den ihjel og gi gjeve priser til serier vi later som vi forstår og tolker inn i et rammeverk av kjedelige samfunnsdebatter?

Norge er et land det er nokså luksuriøst å være kunstner. Gjennom årene har jeg snakket med mange av de utenlandske gjestene på Norges eldste og største tegneseriefestival om støtteordningene vi har for kunst i det grisgrendte landet vårt. At politikerne er mer villig til å støtte keramikk, strikkekunst samt penn og blekk enn naturmangfoldet. De er vantro. I sine hjemland arbeider de for almisser eller snåle kontrakter som gir dem lønn innimellom og rettigheter til det som produseres kun om de panter sjelen sin i et veikryss ved midnatt.

Har man det for godt? For komfortabelt? Mister man gnisten og gløden? Hvor politisk skal tegneserier være i sin samtid? – og i hvilken politisk retning skal man i så tilfelle flagge tilhørighet? Selv er jeg på en eller annen tangent av det røde i politikken. Yt etter evne og motta etter behov klinger godt i mine ører. Samtidig:  Hvornår slutter hobbyen å være det – og går over til en forventning om at noen skal betale for utlegninger? Hvorfor?

Jeg vet ikke.

Som leder i en frivillig organisasjon med store vyer, ønsker og forhåpninger ser jeg behovet for en aktiv finansiering av arrangementer, samtidig som jeg er personlig aldri ville finne på å ta betalt for å utføre arbeid for seriX, samtidig som jeg vil og kjemper for at alle eksterne bidragsytere skal få betalt for sine bidrag.

Om noen dager reiser jeg for første gang til Angoulême. Et av mine egne mål ved å besøke festivalen er å spore opp tilsvarende små tegneserieorganisasjoner og høre hvordan de organiserer sine liv. Forsøke lage et nettverk av grasrotorganisasjoner som kan hjelpe hverandre fremover og samarbeide om organisasjon og PR.

Kan bli spennende.