Måned: januar 2018

I den vanlige delen av Norge, den som ikke er spesielt interessert i tegneserier, er arabiske tegneserier lite kjent utover Fremtidens araber (Riad Sattouf) og Persepolis (Marjane Satrapi). Tegneseriemuséet i Angoulême viser frem et knippe andre dyktige stemmer fra regionen.

Flere av seriene som vises frem har selvbiografiske trekk, mange er politisert, og de inneholder også detaljer som tydelig synliggjør at tegneserier også kan lages for voksne lesere.

Innimellom er det dog flere tablåer som skildrer hverdagsliv, fantastiske historier, filosofiske betraktninger og eventyr.

Det har slått meg at skolebibliotekene jeg har besøkt i liten grad har tatt inn bøker fra ikkevestlige kulturer, og at de fleste fremmedspråklige verkene dukker opp fordi en eller annen språklærer har sett en pensumverdi i tilfeldige lettlestbøker på engelsk, tysk eller fransk.

Hvor det finnes klassesett av fremmedspråklige bøker er disse garantert fra sent åttitall og handler om hverdagsliv på en landsbygd på femtitallet. Tenk Thorbjørn Egners Ola-Ola på heia satt i York.

Er dette relevant for elever på den siden av tidens lykkehjul som aldri har opplevd at Brå brakk staven eller at damskipene ble betjent av sjauere på kaien?

I Utdanningsdirektoratets læreplan i Norsk står det følgende om «lesing» som grunnleggende ferdighet:

Å kunne lese i norsk er å skape mening fra tekster fra nåtid og fortid i et bredt utvalg sjangere. Det innebærer å engasjere seg i tekster og få innsikt i andre menneskers tanker, opplevelser og skaperkraft. Det innebærer videre å kunne finne informasjon og forstå resonnementer og framstillinger i ulike typer tekster på skjerm og papir, og å kunne forholde seg kritisk og selvstendig til de leste tekstene. Utviklingen av leseferdigheter i norskfaget forutsetter at elevene leser ofte og mye, og at de arbeider systematisk med lesestrategier som er tilpasset formålet med lesingen, og med ulike typer tekster

Det er rimelig å anta at det for fremmedspråklige vil være formålstjenelig å oppnå det samme på det andre språket.

Det er min mening og erfaring at skoleverket har en stor påvirkningskraft på elevers verdensbilde, og at dersom vi lærere kan hjelpe elever til å bli stolte av egen kulturbakgrunn vil de også være tryggere når de planter nye, spede, røtter i den norske kulturen.

Elever som selv eller har familie som har gjennomlevet traumatiske situasjoner i hjemland eller på flukt har også behov for et språk å drømme på.

et språk for fantasiens vinger.

et språk hvor grenser kan sprenges.

– hvor følelser får ord og kan bli kjærlighet.

Jeg er ikke selv spesielt bevandret i følelseslivets tekster, det skal ingen påstå, men så er jeg da og en hvit mann som pusher femti, så jeg lever allerede med bena godt plantet i min egen kultur…

En utfordring med arabiske tekster er selvsagt at vi ansvarlige i regelen ikke forstår et kvidder av tekstene selv, men da er det jo mulig å be morsmålslærerne å komme med anbefalinger.

Bildene som krydrer denne teksten er hentet fra utstillingen i tegneseriemuséet. I en senere artikkel skal jeg samle resursser om gode arabiske tekster for barme- og ungdomsskolen. Da vil lenken dit havne omlag her nede. Dersom du ikke har forsøkt det ennå blir de langt større når du klikker på dem. Tilbakeknappen på nettleserens topp er smart å bruke etter du har sett nok på bildet.

Bildene er tatt med iPhone for å kunne publiseres rask. Se på dette avsnittet som en kanarifugltekst – når den forsvinner er artikkelen oppdatert med bedre bilder fra det hin kamera samt påført skapernes navn.

Festivalen i Angoulême avholder en stor tegneseriekonkurranse for elever i hele Frankrike. Konkurransen er delt inn i flere alderskategorier for å sikre jevnbyrdighet.

De beste resultatene er utstilt i det store tegneseriemuséet her nede. Kvaliteten på de utstilte verkene er skyhøy. Imponerende detaljnivå, avansert bildespråk og engasjerte historier preger verkene som er utstilt. Her er et knippe bilder og detaljer fra de ulike klassene.

Vinner av Prix Espoir («beste nykommer/beste nye talent») ble Nathan Le Marec, tolv år, med serien La boucle infernale («den infernalske sløyfen»).

Vinner i klassen for fem- og seksåringer var Ambre Renault med en tegneserieside hvor Kongen er hovedperson.

Den store skoleprisen (Prix d’Angoulême de la BD scolaire), som deles ut av et bredt pedagogisk anlagt panel, endte opp hos Pablo Raison (16 år) som tegnet serien Mouflon («Villsau»).

I det hele tatt har Frankrike et bredt anlagt fokus på tegneserier, det franske utdannings- forskning- og landbruksministeriet (!)  er sterkt inne med støtte til tegneserier som medium i skoleverket, og denne konkurransen.
Nedenfor er årets superhelt som fronter det hele.

Bildeleggingen av en eldre tekst av Jean Anouilh fikk også god plass på festivalen, dette er tegnet av sytten år gamle Eugenie Ygouf.

Detalj:

I hine hårde dage laget jeg en nettside om norsk selfangst. Positiv side om norsk selfangst. Dette var på den glade siden av nittitallet, hvor antallet nettsider på verdensbasis var færre enn hva en enkelt president klarer twitre i løpet av et år.

Excite, Yahoo, Alta Vista og Lycos var de store nettstedene man måtte innom for å finne frem, og var siden din først indeksert med noenlunde oppegående innhold flyttet det mye trafikk til serverne fra hele verden. Dette var, så vidt jeg erfarte, i forkant av at nett-trollene flyttet ut av Usenett, så e-postene jeg fikk av selfangststopp-aktivister var fåtallige men artige å lese. I enkelte tilfeller førte mine svar også til sterke beklagelser fra mottakeren av e-postene av typen «beklager, men min tolv år gamle datter fant siden din, og ble så engasjert at hun sendte e-post fra min konto, vi er ferske på dette, men jeg har snakket med henne og det skal ikke skje igjen».
Anyways: hadde man et budskap på den tiden OG klarte lage nettsider som var små og effektive nok (jeg er fortsatt lite imponert over nettsider som bruker mer enn 23 kB for å fortelle meg noe) fikk man oppmerksomhet og en følelse av å nå ut til de gemene horder.

Noen år senere, da noen etterhvert hadde begynt lønne meg for å drive ordgyteri på Interwebben, dukket Google opp som det eneste rette på søkemotorfronten. Verden så seg aldri tilbake.
I noen måneder hadde vi konkurranse på kontoret om hvem som fikk nettsidene sine som eneste søketreff ved bruk av kun to helt alminnelige norske ord. Verden føltes fortsatt som den enorme lekeplassen Tommy og Tigern reiser ut i på akebrettet sitt i Wattersons siste stripe.

Det ble natt, og det ble morgen neste dag.

I dag har jeg for lengst mistet oversikten over hvor mange e-postadresser jeg har tatt i bruk til ting jeg fortsatt opplever å være viktige. Jeg har tatt i bruk facebook, instagram, twitter og snapchat, og har femti bokmerker på telefonen som jeg føler jeg må innom hver dag for sikkerhets skyld.
Antallet nettsider jeg kan fylle med innhold har vokst selv om jeg nå er tilbake til at jeg gjør det uten betaling, men hva har jeg egentlig å si?
– og ikke minst: Hvem forteller jeg historier til?

Med seriX er målet vårt å nå ut til dem som ikke er spesielt interessert i tegneserier fra før, samt dem som er nysgjerrig på dem. Vi driver frivillig, og utgiftene vi har trekker vi av egen lomme om det er privat, eller  av støtte fra det offentlige kulturnorge dersom det er snakk om reise/opphold/honorar for dem som ikke er med i seriX. Selv føler vi, selvsagt, at vi gjør en viktig jobb. Oss imellom har vi relevant erfaring, stort kontaktnett på flere flater og et engasjement for saken som fører oss fremover. Der vi opplever at det skorter er på å nå ut til dem vi ønsker engasjere. Barn, ungdom og voksne.

Jeg vet, etter å ha lest statistikken for nettsiden her, at jeg skriver for tomme stoler og blinde vinduer. På facebook har seriX et knippe tilhengere som mottar informasjon fra oss, og dersom vi sprer oss via serienett sin facebook-tilstedeværelse er det mer enn tusen mennesker som har mulighet til å lese det. Men da snakker vi fortsatt til menigheten. Til dem som aktivt har latt tegneserier bli en del av hva man velger få informasjon om. Vi når ikke dem som har gitt opp det rosa plastpakkede magasinhelvetet som har tatt over plassen for nøkterne tegneseriehyller på nærmeste Remabutikk.

ɿɘmmɒʞoʞʞƎ | Ekkokammer i full effekt.

Hvor er målgruppen vår? Kan vi nå dem ved å kjøpe oss annonseplass på Youtube? Er det ved å ha en akademisk tilnærming til den niende kunstart? Analysere den ihjel og gi gjeve priser til serier vi later som vi forstår og tolker inn i et rammeverk av kjedelige samfunnsdebatter?

Norge er et land det er nokså luksuriøst å være kunstner. Gjennom årene har jeg snakket med mange av de utenlandske gjestene på Norges eldste og største tegneseriefestival om støtteordningene vi har for kunst i det grisgrendte landet vårt. At politikerne er mer villig til å støtte keramikk, strikkekunst samt penn og blekk enn naturmangfoldet. De er vantro. I sine hjemland arbeider de for almisser eller snåle kontrakter som gir dem lønn innimellom og rettigheter til det som produseres kun om de panter sjelen sin i et veikryss ved midnatt.

Har man det for godt? For komfortabelt? Mister man gnisten og gløden? Hvor politisk skal tegneserier være i sin samtid? – og i hvilken politisk retning skal man i så tilfelle flagge tilhørighet? Selv er jeg på en eller annen tangent av det røde i politikken. Yt etter evne og motta etter behov klinger godt i mine ører. Samtidig:  Hvornår slutter hobbyen å være det – og går over til en forventning om at noen skal betale for utlegninger? Hvorfor?

Jeg vet ikke.

Som leder i en frivillig organisasjon med store vyer, ønsker og forhåpninger ser jeg behovet for en aktiv finansiering av arrangementer, samtidig som jeg er personlig aldri ville finne på å ta betalt for å utføre arbeid for seriX, samtidig som jeg vil og kjemper for at alle eksterne bidragsytere skal få betalt for sine bidrag.

Om noen dager reiser jeg for første gang til Angoulême. Et av mine egne mål ved å besøke festivalen er å spore opp tilsvarende små tegneserieorganisasjoner og høre hvordan de organiserer sine liv. Forsøke lage et nettverk av grasrotorganisasjoner som kan hjelpe hverandre fremover og samarbeide om organisasjon og PR.

Kan bli spennende.